Hvordan installere DHCP Server på Ubuntu

DHCP er en forkortelse for Dynamic Host Configuration Protocol. Vi kan definere det som en nettverksprotokoll hvis nytten er tydelig når en vertsdatamaskin trenger en serverdatamaskin for å gi den noen nettverkskonfigurasjonsrettigheter, som automatisk tildeling av en IP-adresse. I et servermiljø har vi mange serverforekomster. Det kan hende du har å gjøre med en webserver, en e-postserver, en domenenavnsserver (DNS), og i denne artikkelen en DHCP-server.

IP-adresser er viktige for å identifisere klientdatamaskiner som er konfigurert i et nettverk. Det er like unikt som individets personnummer eller nasjonale identitetskortnummer. En DHCP-server sørger for at hver datamaskin i et konfigurert nettverk beholder sin egenart ved ikke å dele en IP-adresse.

Løsningen til DHCP

Når en DHCP-server tildeler en DHCP-klient med en IP-adresse, får denne klienten denne IP-adresseidentiteten på en leieavtale. Denne leieavtalen har en utløpsdato, og varigheten av leiekontrakten avhenger av hvor lenge klientdatamaskinen søker å beholde sin tilkoblingsstatus under DHCP-konfigurasjonen. Kort sagt, når en klientdatamaskin fjerner seg fra et DHCP-konfigurert nettverk, mister den alle sine tidligere eide IP-adresserettigheter, som er tildelt en annen DHCP-klient som vil finne IP-adressekonfigurasjonen ledig.

Hvis en klientdatamaskin kobler fra og kobler til en nettverkstilkobling som administreres av en DHCP-server, er det lite sannsynlig at denne klienten beholder den tidligere leide IP-adressen hvis andre klientdatamaskiner er foran den i denne køen. DHCP-serveren vil mest sannsynlig tildele den en annen IP-adresse, som også blir ledig hvis en klientdatamaskin kobler seg fra oppsett nettverksmiljø.

En DHCP-server sparer en nettverksadministrator fra å tilordne hver tilkoblet klientdatamaskin manuelt med en IP-adresse. Siden DHCP-serveren utfører eller angir disse nettverkskonfigurasjonene, har DHCP-klientene ikke noe å si eller kontrollere. Klientdatamaskinen kan bare ha synlig tilgang til de mottatte DHCP-serverens nettverkskonfigurasjoner, men har tilgang eller myndighet til å redigere disse tildelte nettverksinnstillingene.

Siden vi nå forstår den dynamiske rollen til en DHCP-server når vi utfører nettverkskonfigurasjoner, er det tre standardinnstillinger som DHCP-klienter mottar fra sine tildelte nettverkskonfigurasjoner. Vi kan liste dem som:

• De konfigurerte DNS-servernes IP-adresser
• Den konfigurerte standard gatewayens IP-adresse.
• IP-adresse og nettmaske

Under dette samme DHCP-servermiljøet avslører et vellykket oppsett av DHCP-klientinnstillinger også ekstra konfigurasjonsegenskaper som er synlige for brukeren av klientdatamaskinen. De inkluderer:

• Utskriftsserver
• Tidsserver
• Domenenavn
• Vertens navn

Det er flere fordeler med å bruke en DHCP-server. Den første er åpenbar og innebærer tilfeldige nettverksendringer. En nettverksendring som DNS-serverens adresseendring gjelder bare via DHCP-serveren. Det påvirker ikke nettvertsvertene som er avhengige av det negativt. Disse nettverksvertene og deres tilknyttede DHCP-klienter trenger bare å følge en DHCP-serverens rekonfigurasjonsforespørsel når slike endringer skjer for at normal nettverksoperasjon skal gjenopptas.

En annen og uvurderlig fordel i tråd med bruk av DHCP under nettverksoppsettet ditt er den enkle integrasjonen av nye klientdatamaskiner i dette nettverket. Som nevnt tidligere, trenger du ikke å tilordne nettverksklientdatamaskinene deres obligatoriske IP-adresser manuelt. DHCP er smart nok til å håndtere denne oppgaven og sparer deg fra IP-adressetildelinger / oppgaver som kan føre til nettverkskonflikter.

DHCP Network Configuration Approaches

Det er tre hovedmetoder som en DHCP-server bruker for å gi konfigurasjonsinnstillinger til DHCP-klienter i et nettverksoppsett.

Manuell tildeling

Denne tilnærmingen bruker klientdatamaskinens MAC-adresse. Når en klientdatamaskin kobles til et nettverk hvis konfigurasjon administreres av DHCP, gjør den først kjent med den tilkoblede datamaskins nettverkskort. Dette nettverkskortet inneholder en unik maskinvareadresse for å identifisere klientdatamaskiner i nettverket. Denne forbindelsen fører til fortsatt tilførsel av nettverkskonfigurasjoner til klientdatamaskinen om DHCP-klientens MAC-adresse.

Disse konfigurasjonene for nettverkskonfigurasjon fortsetter å forekomme hver gang det er en forekomst av en forbindelse til oppsettnettverket gjennom tilgjengelige nettverksenheter. DHCP bruker tilkoblingsbroen til en klientdatamaskinens nettverkskort for å referere til klientdatamaskinens MAC-adresse, mens den automatisk tildeles en unik nettverksadresse.

Dynamisk tildeling

Denne tilnærmingen implementeres gjennom en adressepool. Her fungerer DHCP-serveren med et område eller omfang av IP-adresser definert i en adressepool eller klynge. Tildelingen av disse IP-adressene til DHCP-klientene skjer på leasing. Denne DHCP-konfigurasjonen er permanent og brytes bare når klientens datamaskin kobler seg fra nettverket. Denne frakoblingen informerer DHCP-serveren om at klientdatamaskinen ikke lenger trenger den tildelte IP-adressen. Den ledige IP-adressen returneres til adressefeltet for leasing til andre DHCP-klienter som trenger den for nettverksidentiteten.

Tildelingen av disse IP-adressene er dynamisk gjennom DHCP-serverens konfigurasjonsegenskaper implementert på hver DHCP-klient på først til mølla-basis. En fullstendig frakobling fra nettverket er ikke den eneste måten en klientdatamaskin mister den tildelte IP-adressen. En inaktiv klientdatamaskin som ikke bruker nettverksressursene eller miljøet i en lengre eller spekulert periode, vil også miste IP-adresseleien. Adressepoolen får tilbake kontrollen over denne ledige IP-adressen og gjør den tilgjengelig for andre DHCP-klienter. Under dynamisk tildeling kan en leieperiode for IP-adresse løses. Når leieperioden utløper, er det opp til klientdatamaskinen å forhandle seg frem til en leieavtale for å opprettholde bruken av den opprinnelig ervervede IP-adressen.

Automatisk tildeling

Denne tilnærmingen til å tildele konfigurasjonsinnstillinger til en DHCP-klient er den enkleste og mer direkte. IP-adressetildelingen til en klientdatamaskin er automatisk og permanent hvis en statisk IP er konfigurert. IP-adressen under oppdraget må være ledig. For nøyaktighet sørger DHCP-serveren for at adressen er tom ved å velge hver IP-adresse den bruker fra en IP-adressebasseng som inneholder gratis eller ikke tildelte IP-adresser. Under denne tilnærmingen til IP-adresse er DHCP-serveren veldig fleksibel, da nettverksklienten kan velge å gå med en midlertidig IP-adresseleie eller utvide bruken av den ved å be om en uendelig IP-adresse-leieavtale.

Vi kan kategorisere de to siste metodene for tildeling av IP-adresser som automatiske fordi de involverer DHCP-serveren som tar ansvar for tildelingsrollen for IP-adresse uten behov for tredjepartsintervensjon. Den differensierende faktoren til de to metodene er IP-adressens fleksibilitet i leieperioden.

DHCP-serveren som er tilgjengelig for Ubuntu distro er den dynamiske vertskonfigurasjonsprotokolldemonen eller kort forkortet som DHCP.

DHCP på jobb

Vi kan raskt sette oss under en DHCP-situasjon og finne ut den praktiske løsningen og gjennomføringen i et aktivt nettverksoppsett. Tenk på følgende fire beskrivende trinn.

• En klient med DHCP-konfigurasjonsrettigheter prøver å koble til et aktivt og kjørende nettverk. Denne klientdatamaskinen sender DHCP-serveren en DHCPDISCOVER-pakkeforespørsel.
• Når DHCPDISCOVER-pakkeforespørselen når DHCP-serveren, behandles den behørig, og DHCP-serveren sender tilbake en DHCPOFFER-pakkerespons til klientdatamaskinen.
• Klientdatamaskinen mottar vellykket DHCPOFFER-pakkesvaret, behandler det og svarer på DHCP-serveren med en annen pakkeforespørsel kalt DHCPREQUEST. Denne pakkeforespørselen bekrefter at klientdatamaskinen godtar vilkårene under den forrige DHCP-serverens DHCPOFFER-pakkesvar. DHCP-klienten bekrefter at den er klar for DHCP-serveren til å sende det nødvendige nettverkskonfigurasjonsinformasjon gjeldende for det.
• DHCPREQUEST-pakkeforespørselen mottas av DHCP-serveren, som deretter svarer på den med et DHCPPACK-pakkesvar. Dette pakkesvaret bekrefter at klientmaskinen er tilordnet en gjeldende IP-adressekonfigurasjon og er fri til å bruke den.

På dette punktet i artikkelen er vi teoretisk tilpasset alle konsepter angående DHCP-klienter og servere. Det er nå på tide å ta en mer praktisk tilnærming og finne ut hvordan du installerer og konfigurerer DHCP-serveren på en Ubuntu-distro, og installasjon og konfigurasjon av andre tredjeparts nettverkskomponenter som kan bidra til å øke nettverksytelsen.

DHCP-serverinstallasjon på Ubuntu

Denne installasjonen er mulig gjennom Ubuntus kommandolinjeverktøy eller terminalprompt. Start den og installer den dhcpd gjennom følgende kommando.

$ sudo apt installere isc-dhcp-server

Installasjonstiden bør være mindre enn et minutt. Når du er installert, bør du merke deg Syslog eller System Logging Protocol-filen på Ubuntu-systemet. Den vil lagre rike og nyttige diagnosemeldinger angående installerte DHCPs funksjonelle ytelsesproblemer. Du kan få tilgang til den med følgende kommandostreng:

$ sudo nano / var / log / syslog

Bruk av kommandoprefikset Sudo er ikke obligatorisk. Likevel er det nødvendig for autentisering hvis Ubuntu-systemet du bruker bare tillater Sudoer-brukere å utføre spesifikke handlinger eller få tilgang til individuelle systemfiler.

DHCP Server Configuration på Ubuntu Linux Distro

Den vellykkede installasjonen av DHCP på din Ubuntu-distro skaper en standard DHCP-systemkonfigurasjon under systemfilbanen /etc/dhcp /dhcpd.konf. Før vi ser på denne filen, er det en annen systemfilbane vi må vurdere under /etc / standard /isc-dhcp-server. Den inneholder nøkkelkonfigurasjoner for å sette opp DHCP-grensesnitt som er nødvendige for å betjene tilpassede DHCP-forespørsler.

$ sudo nano / etc / default / isc-dhcp-server

Som du kan se fra skjermbildet, har vi to GRENSESNITT alternativer å jobbe med: en for IPv4 og den andre for IPv6. Hvis vi vil bruke IPv4 INTERFACES og få DHCP-demonen til å lytte til pakkeforespørsler gjennom eth0, vil vi tilpasse filen på følgende måte:

Vi kan også bruke flere grensesnittalternativer samtidig, men vi må skille hver filinngang med komma. For eksempel:

INTERFACESv4 = ”eth0, eth1”

Vi kan nå se på vår forrige diskusjon om /etc/dhcp /dhcpd.konf systemfilen. Du må redigere denne filens konfigurasjon hvis du vil bruke en tilpasset konfigurasjon.

$ sudo nano / etc / dhcp / dhcpd.konf

Siden det er hovedkonfigurasjonsfilen som henvender seg til alle DHCP-innstillingene, bør all konfigurert klientbasert nettverksinformasjon ligge under denne filen. Denne DHCP-konfigurasjonsfilen inneholder to sanne uttalelser.

Den første er DHCP-konfigurasjonsparametrene. Det gir detaljene om hvordan du utfører en nettverksoppgave, om du skal utføre en nettverksoppgave. Det videreformidler DHCP-serverens nettverkskonfigurasjonsalternativer som kan tilfredsstille en DHCP-klients pakkeforespørsler. Den andre er DHCP-konfigurasjonserklæringer. Den anerkjenner nettverkstopologien som er i bruk, viser de aktive nettverksklientene, tilordner nettverksadressene til disse klientene og kan angi grupperte parametere til grupperte erklæringer.

På slutten har jeg satt opp de globale parametrene som er synlige på skjermbildet ovenfor. Med disse globale parametrene på plass, kan vi definere delnettverket vi skal bruke.

Skjermbildet ovenfor er en enkel definisjon av et DHCP-delnettverk. Konfigurasjonsoppsettet for dette delnettet gjelder et LAN-nettverk. Du kan tilpasse og opprette oppsettet ditt fra dette scenariet angående nettverksmålet du ønsker å oppnå.

Konfigurere en DHCP-klientmaskin for å ha en statisk IP

En statisk IP under et nettverksbasert DHCP-miljø innebærer at nettverksadressen som er tildelt en bestemt klientdatamaskin forblir fast eller uendret gjennom en nettverksøkt.

Siden Ubuntu er vår DHCP-server, vil vi i dette tilfellet fortsatt ha en DHCP-klientforekomst for å forstå dette konseptet bedre. La oss anta at vi har en Arch Linux-maskin som DHCP-klient.

Skjermbildet ovenfor viser en eksempelkodeblokk for å konfigurere og tildele en statisk IP på en aktiv Arch Linux DHCP-klientmaskin. De angitte parametrene er klientmaskinens MAC-adresse og ønsket og tilpassbar fast IP-adresse. Du kan legge til flere kodeblokker for andre klientmaskiner du ønsker å få tildelt statiske IP-adresser ved å følge den samme syntaksregelkonvensjonen.

Når DHCP-konfigurasjonene våre er gjort, er neste trinn å starte DHCP-systemtjenesten og deretter gi den muligheten til å utføre eller kjøre automatisk fra hver systemstart.

$ sudo systemctl start isc-dhcp-server.service

Når den er startet, sjekk om den kjører

$ sudo systemctl status isc-dhcp-server.service

Hvis du får problemer, se Syslog fil for en løsning på problemet.

$ sudo nano / var / log / syslog

Vi kan nå gi DHCP-systemtjenesten muligheten til å kjøres automatisk ved systemstart.

$ sudo systemctl aktiverer isc-dhcp-server.service

$ sudo systemctl starter isc-dhcp-server på nytt.service

Husk å konfigurere serverbrannmuren slik at DHCP-tjenesten får den nødvendige kjøringsrettigheten eller brannmurtilgang. For eksempel hvis DHCP-demonens port 67 / UDP er blokkert av ufw brannmur, kan vi gi det nødvendige tilgangsprivilegiet som avbildet av følgende kommandostrenger.

$ sudo ufw tillate 67 / udp

$ sudo ufw på nytt

$ sudo ufw show

Du bør se at porten ikke lenger nektes tilgang.

DHCP Client Machines Configuration

Dette er det siste trinnet i artikkelen vår. Først må du logge på denne klientmaskinen og få tilgang til konfigurasjonsfilen for Ethernet-grensesnittet.

$ sudo nano / etc / nettverk / grensesnitt

Når du har tilgang, må du redigere denne filen deretter. Et eksempel på konfigurasjon er som den nedenfor:

auto eth0 iface eth0 inet dhcp

Lagre filendringene og lukk dem. Det siste trinnet er å starte systemet på nytt eller starte nettverkstjenestene på nytt.

$ sudo systemctl start nettverket på nytt

Hvis du var oppmerksom på detaljer med konfigurasjonstrinnene fra begynnelsen av denne artikkelen, bør DHCP-serveren automatisk tilordne din spesifiserte klientmaskin med en IP-adresse.

Endelig merknad

Gjennomgangen på denne artikkelen føltes som et grundig nettverkskurs, men det var verdt det. Du er nå ett Linux-skritt foran eller smartere og godt informert om DHCP-serverinstallasjon og klientkonfigurasjon. Denne kunnskapen kan gjøre deg til den smarteste personen i et intervjurom, eller det kan også være den manglende nøkkelen til å fullføre nettverksprosjektet. Inntil vi møtes i neste utmerkede artikkel, fortsett å holde liv i FossLinux-ånden.